Hva er juleøl?

Det er få tradisjoner som står så sterk her til lands, som tradisjonen juleøl. Betegnelsen «jul» skriver seg nemlig helt fra førkristen tid, da den hedenske festen som ble feiret på denne tiden ble avholdt: Jol. Dette var tiden man dro frem den beste maten og ikke minst den beste drikken, der ølbrygging var en av de mest høytidelige juleforberedelsene. Rundt år 900 skildret den norske skalden (norrøn historieforteller) Torbjørn Hornkloves julefeiring i sitt hyllingsdikt «Haraldskvedet»: 
«Úti vill jól drekka» som tolkes til «Ute (på havet) vil han (kongen) drikke jul.

Begrepet jul var med andre noe som var en del av folkesjelen, og det sto såpass sterkt at da kristningen kom til Norge besto det begrepet og ikke den kristne «Krist messe». Men å drikke Odins skål for seier og makt til kongen for så å ta Frøys skål for godt år og fred var så viktige skikker, at de levde videre i kristentid. Dette kan man lese om påbud om øldrikking i Frostatingsloven, og i den senere Gulatingsloven. Juleølet overlevde landets kristning rett og slett fordi folk nektet å gi avkall på det, men den skulle ikke lenger betraktes som en offerdrikk. 
 
I følge Gulatingsloven skulle ølet signes julenatt av både husbond og husfrue «til takk frå Krist og Sankta Maria, til godt år og fred». Som selveiende bonde måtte man brygge øl til jul, og den som satt i tre år uten å brygge øl til jul, hadde forbrutt sitt gods og måtte flykte fra landet. Gården ble delt mellom kongen og biskopen. Og det var ikke tilfeldig hvor mye øl som skulle brygges, det skulle nemlig brygges øl av en mengde malt tilsvarende vekten av bonden og husfrua. Men – loven sa også at man ikke skulle drikke seg full på høytidsdagene, men etter andre juledag sto man fritt til å skeie ut. Da stoppet man ikke før 13. eller 20. dag jul. 
 
Når man kom til midten av 1800-tallet gjorde industrialiseringen sitt inntog, og man gikk fra det som kan betraktes som hjemmebrygging over til kommersiell brygging. Mellom 1860 og 1970 kom de første annonsene for juleøl eller «julebrygg», og trønderblogger har dokumentert sitt første funn av dette i Bergen Adressecontoirs Etterretninger i 1869 levert i et «anker» (trefat 38,6 liter) fra Carl Johan Andersen. 
 
Siden den gang utviklet juleølet seg og ble mørkere, undergjærede øl. I 1935 ble ølkratellet i Norge opprettet, som hadde enormt stor påvirkning for bryggerier og øldrikkere. Bryggeriene ble begrenset i forhold til hvilke geografiske områder de kunne selge til, og man hadde felles lanseringer av juleøl over hele landet. Juleøl ble kun solgt mellom 29. November og 15 januar, og var samme type øl til samme pris. Andre verdenskrig og tiden etter stoppet bryggingen av juleøl, da bryggeriene fikk begrensninger på hvor mye korn de kunne bruke. Ølkartellet ble etterhvert oppløst, og da Vinmonopolet i 1993 fikk ansvaret for å selge sterkøl falt salget til 1/20 av det som det hadde vært. Man fikk dermed både juleøl som lå opp mot de tillatte 7% som tidligere, i tillegg til et mer alkoholsvakt juleøl i butikkstyrke. 
 
Utover 2000-tallet kom også mikrobryggeriene på banen, med sine tanker og uttrykksformer rundt juleøl. Der man tidligere har tenkt alkoholsterke, mørke og undergjærede øl som tradisjonelle juleøl, har mikrobryggeriene vært langt mer eksperimentelle de siste årene. Da mainstream media sjelden skriver om øl men nesten alltid har juleøltester, er også det å ha juleøl i porteføljen et viktig markedsføringsgrep som kan være med på å gi oppmerksomhet i et strengt regulert marked. Juleøl fra mikrobryggerier er ofte overgjærede, gjerne alkoholsterke også, men utover det varierer det i både farge, aroma og smak. Bruk av krydder, urter, laktose, kaffe, kakaobønner og mer har blitt nærmest en normalitet, og man har tatt begrepet juleøl til nye lengder. Jule stout, jule IPA og så videre er bare noen av «stilene» som juleøl har utviklet seg videre til, som har skapt et ganske klart skille på moderne og tradisjonelle juleøl. 
 
Du kan høre episoden om juleøl på podcasten vår Ølprat her. 
Kilder: